tirsdag 16. desember 2014

Det er et snilt barn her

Med liten slekt og desto større desember-lønn er det veldig lett å kjøpe gaver til seg selv. Og det har jeg da selvsagt gjort! Gamle favoritter, nye nødvendigheter, fantastiske dingser* samt en og annen pyntegjenstand har funnet veien inn i livet mitt - og jeg har ingen planer om å vente til julaften med å bruke dem. Tusen takk, Marrja!

Julenissen i meg handlet gavene sine hos Cubus, Platekompaniet, Eplehuset, Teknikmagasinet, CDON og Indiska.


*Mer om mine vakre Withings-produkter etter hvert!

mandag 8. desember 2014

Dat year, tho: april til juni

I april kom sommeren til byen. April var hjemmeeksamen, stort hår og perfekte kjoler. En tur til Trondheim ble det også, men det er ikke så spennende å vise frem. På månedens siste dag stod jeg to timer i kø for GoT Exhibit. Å få sitte på the Iron Throne og bli kastet utfor The Wall med Oculus Rift var absolutt verdt feberen jeg endte opp med. What is dead may never die!


I mai ble jeg femogtyve og grunnloven ble jammen meg hele 200! Vi feiret med kaker, altfor mye alkohol, ørten kjolebytter og mere til. Innimellom og rundt gildene hadde jeg praksis på fire av Deichmans filialer, jeg fikk fuglelopper (og bøker) av Erlend Loe og jeg fikk kost rikelig med mitt firbente tantebarn <3


Juni sparket i gang Fotball-VM, jeg ble brrrrrrown, jeg las skjønnlitteratur (og dritt), jobbet ræva av meg og drakk min egen vekt i øl. Den éne dagen hvor jeg ikke døde av fotball og øl og jobb og dritt-litteratur fant jeg veien til et vakkert skue.





lørdag 6. desember 2014

Dat year, tho: Januar til mars

En årskavalkade bør ikke publiseres før året er omme, siden det fort kan skje noe spennende i desember også (får man da håpe!). Derfor tar jeg det kvartalsvis, sånn just in case. Her kommer litt fra årets tre første (og minst innholdsrike) måneder:

Januar var jobb og skole og jobb og skole og jeg husker egentlig ikke så mye, når jeg tenker meg om. Jeg shoppet en del, og når jeg ikke shoppet hadde jeg migrene. It's a fuss. Det var i alle fall den måneden jeg så Bjarte i et lendeklede.


Februar var vinter-OL. Februar var skiskyting, Fourcade, snørr og tårer. Det var sykehusbesøk og migrener og generelt en ganske kjip måned, rent fysisk. Det stod ikke særlig mye bedre til med håret.


Mars var fremdeles Fourcade. Mars var jentehelg i Asker. Det var poker og twerking og nye bekjentskaper. Jeg kom ut av skallet og med tidligvåren fikk jeg overskuddet tilbake. Det var i denne måneden Year of the Selfie* tok springfart.




*Mer om Year of the Selfie før året er omme!

fredag 28. november 2014

Eksamensperioden i bilder


La oss bare si det slik at denne eksamensperioden er lang. Fryktelig lang og fryktelig krevende. Så krevende at øyne og fjes hovnet opp av søvnmangel. Så krevende at nakken låste seg av for mye stillesitting (og det kommer fra den lateste jenta i manns minne).





Litt vin, Fourcade og festlige venner har selvsagt sneket seg inn, men på langt nær nok.


Og enda er det to uker til siste eksamen er levert. Snakkes!

fredag 7. november 2014

Spiseforstyrrelser og kognitiv terapi

Jeg tenkte egentlig å dele opp dette i flere deler, men alt går så inn i hverandre at det ble vanskelig. I stedet har jeg prøvd å holde det (relativt) kort, og svarer heller utfyllende på eventuelle spørsmål i et senere innlegg. Det blir i alle fall mer om blant annet faktiske arbeidsoppgaver og roten til alt ondt: uroen. Bær over meg, jeg har ikke lest korrektur på dette.

--------
Å krype til korset og be om hjelp er noe som har sittet langt inne. Å skulle vrenge sjelen sin for et fremmed menneske, å grave i fortiden, å grine, å innrømme, å greie ut detaljert om de sykeste sidene ved min personlighet. Der har du dørstokkmila di. Spesielt vanskelig tenkte jeg det ville bli å skulle finne ut årsakene til hvorfor jeg er blitt så inn i helvete spiseforstyrret.

Siden sensommeren har jeg gått til psykolog grunnet min sf. Opplegget jeg er med på er et forskningsprosjekt i regi av Norges Idrettshøgskole som ser på fysisk aktivitet kontra kognitiv atferdsterapi ved behandling av personer med overspisinglidelse. Jeg har skrevet om det tidligere. Det finnes mange veier til Rom, sies det. Det finnes enda flere veier ut av en spiseforstyrrelse. Gruppen jeg havnet i går langs den kognitive ruten.


Kognitiv atferdsterapi?
Det har handlet veldig lite om hvorfor vi er blitt som vi er blitt, og godt er det. Jeg har alltid ment at det ikke går an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, den er kronisk, så denne formen for terapi fungerer veldig bra for noen med mitt tankesett. Vi skal nemlig ikke kureres; vi skal lære oss å takle livets opp- og nedturer på andre måter enn å misbruke mat. Ja, for det er ikke slik at det kun er når vi har det trasig at maten blir et problem. Den døyver det vonde og forsterker det gode.

Vi har lært at det egentlig ikke dreier seg om mat i det hele tatt. Mat er kun det middelet vi har tydd til for å hanskes med hva enn annet vi har måttet stri med i livene våre. Noen tyr til alkohol, noen bruker narkotika, noen driver med selvskading. Vi i terapigruppen misbruker altså mat. Overspising, oppkast, underspising, overtrening, avføringsmidler and all that jazz - de er alle symptomer av samme sak.

På mange måter kan vi si at mat er det verste dopet som finnes. Det er lettere å komme seg ut av et alkohol- eller narkotikamisbruk; en ikke konsumere alkohol, men en kan ikke slutte å spise. Så hvordan gjør man det, da? Hvordan hanskes man med et matmisbruk uten å kunne fjerne det man misbruker? Jo, man må endre tankesett og atferd.

Funker det for meg?
You bloody well can't teach an old dog new tricks, ESPECIALLY not a stubborn one. Selvfølgelig satte jeg meg på bakbeina. Selvfølgelig krysset jeg armene og nektet (i mitt stille sinn) å føye meg. Skrive positive ting om dagen som er gått? Si fine ting om meg selv til meg selv? Ikke tenke svart/hvitt? Se glasset som halvfullt? Endre 25 år med rigid personlighet? Jesus fucking Christ, det var ikke tale om. Det svartnet for meg den dagen jeg måtte gi fra meg badevekten.



"Hadde dette vært enkelt så hadde jeg jo bare bedt dere dra hjem og skjerpe dere". Psykologen vår har en herlig, folkelig stil. Jeg har ingen andre psykologer å sammenligne med, men hans stil fungerer i alle fall veldig godt. Det har mye å si, tror jeg, at man går godt overens med shrinken, som jeg kaller ham.

Og det er som han sier. Det er absolutt ikke enkelt. Å sitte der med fem andre pasienter samt en psykolog og få slengt i fjeset hvor forstyrret man faktisk er, å se klart og tydelig hvor stor rolle maten spiller, hvor stor del av livet det faktisk påvirker... Holy fuck. Det har vært mye sinne og frustrasjon. Det har vært mye mat. Det har vært gråtetokter. For meg som ser alt i svart/hvitt og ikke helt tror på gråsoner, har det vært veldig vanskelig å skulle godta at det finnes andre måter å gjøre og se ting på.


Det er først nå etter snart to og en halv måned inn i opplegget at jeg har begynt å godta at my way kanskje ikke er the right way. Terapien har gitt mye innsikt i atferden min (well, duh!), og jeg har hatt en del aha-opplevelser. Kognitiv terapi funker faen meg. Jeg takler uroen* bedre og gråsonene er synlige. Ting er ikke lenger svart/hvitt. Derav blir mat stort sett ikke misbrukt lenger. Jeg har andre måter å takle livet på.

Hva skjer videre?
Vi er nå godt over halvveis i prosjektet, og om en liten måned er det slutt. Jeg gruer meg ikke.
Spiseforstyrrelser er kronisk. Det handler om å kunne leve med det. De verktøyene vi er blitt gitt av shrinken er og vil være til stor hjelp for fremtiden. Et og annet tilbakefall vil det selvsagt være, men det er jeg forberedt på. Jeg tror som sagt ikke på kurering. Derimot vil en fremtidig overspisingsepisode ikke føre til ytterligere uker og måneder med Ove**. Det blir med den ene episoden. Det er jævlig stygt å skulle skrive det, men jeg føler meg mer harmonisk enn noen gang.

av Paige Bradley


Questions?

*Mer om uro senere
** Ove er som tidligere nevnt en personifisering av overspisingslidelse, i utgangspunktet et punny tillegg til Ana og Mia.