onsdag 22. oktober 2014

Lysglimt

Det er jo ikke bare dritt, selv om dagene og ukene prosentmessig er mer depressive enn gode.

For eksempel har jeg vært på gjensyn (gjenmunn?) med en god, gammel venn og samtidig suttet på en ny favoritt:

Folk som venter til desember med å drikke julebrus forstår ikke hva de går glipp av. Jeg prøvde det et år. Aldri igjen. Som om ikke oktobertradisjonen er fin i seg selv, så er det noe eget med å drikke trøndersk gullbrygg i Oslo - det er ikke bare bare å skaffe Dahls julebrus her nede, altså. Sagene pilsner, derimot! Å hoi. Kjøp den. Smak den. Bli forelsket. Den beste bydelen har fått sitt eget øl, og det funker som faen.

Og så har jeg, etter 12 år med higen, endelig fått sett John Legend live. Relativt gode plassering hadde jeg og min kompanjong også. Dessuten har jeg farget håret ravnsvart og kløppt meg med kjøkkensaksa.


JL var selvsagt perfekt, så det har jeg ikke så mye mer å si om. Og selv om selfien til høyre tilsier at jeg nettopp har grått, så er det bare linsene som er lei av å ligge klistret til øyeeplene etter en overraskende svett konsert.

Og når det ikke har regnet og SNØDD (fy faen), så har det vært strålende sol og så flott oppe på Sogns at jeg nærmest ramlet uti vannet av appreciation.

For hyppigere oppdateringer fra mitt superfete liv kan du følge meg på insta.

søndag 5. oktober 2014

Høzzzt

Det er liten trøst i fargerike løvtrær når sesongen også tar med seg vinterdepresjon og manglende skrivelyst.

Ikke at det er så fryktelig mye å fortelle uansett. Siden sist har jeg vært en tur på gamle trakter, hatt feber, mistet stemmen, vært døv på det ene øret, vært underdanig kakeutdeler, sett fine folk bli gift, sovet, sovet, sovet og sovet litt til.



Men terapien går bra.
Men maten går ikke like bra.
Og (bade)vekten er et kapittel for seg.

Problemet/fordelen med kognitiv terapi er at den tar for seg alt ved en pasients atferd. Det kommer frem mye grums, for å si det slik. Det er helt jævlig å bli var på egen væremåte. Nå er vi halvveis. Hjelpe og trøste.

Sånn ellers skjer det som sagt ikke så mye, foruten når jeg brøler på meg halsbetennelse og river ut øynene mine grunnet elendig manus på Dexter eller drikker bort sorger med kumpaner.

Men jeg burde vel i det minste åpne pensumbøkene snart.


Snakkes når jeg ikke er nede i gjørmehølet that is depression.

mandag 15. september 2014

Styrt

Forrige uke var fin.

Utallige konserter over flere dager, dansing, fine venner, lønningsdag. Ykno, i grunnen kun positive ting. Jeg ramlet kanskje på snørra i trappeoppgangen to ganger grunnet påspandert tequila, men det var mer gøy enn flaut. Ellers hadde jeg jo ikke nevnt det her.


Men så er det den vekten, da.


Jeg savner den. Veldig. Selvsagt, det er jo flott å spare tid på morgenen ved å slippe å veie seg x antall ganger, men likevel. Så da fredagen kom og vi plutselig skulle veie oss etter terapien, begynte jeg nærmest å grine. Jeg var ikke klar over at vi skulle veie oss, så jeg klikka. Slik gikk det altså til at jeg for første gang i mitt liv gikk på en vekt uten å se på tallet. Orket ikke å ta av meg sko eller noe. Fuck this shit, liksom.

Men så kom lørdagen og jeg var hos ei venninne med to badevekter. To!

Jeg hadde fest på badet.

Sånn skal det jo ikke være, men den opprørske delen av min sf hadde det veldig fint. Jeg også, siden tallet var positivt - fullstendig påkledd og med masse mat og drikke innabords.

For hver dag som går blir det bare mer og mer tydelig hvor styrt jeg ble (er) av vekten. Ikke nødvendigvis tallet den viser, men det at jeg er avhengig av å veie meg så hyppig. Som nevnt så sparer jeg jo en del tid nå, men jeg mangler mye glede også. Det var jo hobbyen min, enda så sprengt det høres ut.

Jeg får eksepsjonelt mye tid til å ta selfies (som om dét ikke var en stor nok last fra før), men selv skamløs narsissisme blir kjedelig i lengden.


Nå må jeg altså finne meg noe annet å gjøre, om ikke for å underholdes så for å få tankene over på noe som ikke er med på å opprettholde sykdommen. Og jeg har hverken tid eller råd til å svette alkohol ut gjennom fjeset flere ganger i uken. Tar gjerne imot forslag.

lørdag 6. september 2014

XII

I går var det ett år siden livet falt i grus.

I dag er det ett år siden jeg gråt og gråt og gråt og gråt og gråt enda mer, så mye at jeg ble fascinert over hvor opphovnet et fjes kan bli.

I går var det to måneder siden han ga lyd fra seg, uten at det gjør meg noe særlig.

I går var en veldig flott dag som utviklet seg til en enda flottere kveld, med gode venner, nye bekjente og merkelige - men likefullt interessante samtaler.

Likevel forventet jeg en eller annen reaksjon fra min side, glad i symbolikk og datoer som jeg er. Men det kom ikke. Og det kommer ikke til å komme.

Livet mitt, ass. Jeg liker det. Jeg liker det veldig godt. Jeg tror ikke jeg hadde likt det så godt om det ikke hadde falt i grus.


onsdag 3. september 2014

Det lengste forholdet

I seks år har vi vært sammen, men førstkommende mandag skal vi skilles. Helt frem til jul.

Min aller beste venn.

Min verste fiende.

Den som har holdt meg på rett kjøl, den som har fått meg til å hyle ut i lykkerus og bare...


...den som har avgjort om dagene, ukene, månedene og årene skulle ha positivt eller negativt fortegn, den som har vært stor underholdning, den jeg har slått tærne mine på litt for ofte, den jeg har bodd med på fem forskjellige adresser, den jeg sikkert aldri burde stiftet kjennskap med i det hele tatt.

Den som i sin tid kostet 99,- på Coop Obs! og i første omgang viste tresifret, men som etterhvert viste mindre og mindre og enda mindre og så mer og mer og mindre og mindre og innimellom var vi sammen fem-seks-syv-åtte-ni ganger om dagen.

Og det får jeg ikke lov til lenger. Ikke én gang om dagen en gang.

Det var min egen idé å la noen andre ta vare på den, noe psykologen syntes var et godt valg. Han foreslo først at jeg kunne la en venn ta vare på den. Asså. Enda så åpen jeg er om mine problemer, så er det ingen utenforstående som har godt av å se spiseforstyrrelsens krakilske sider i praksis - du vet, den dagen jeg ber om å få den tilbake og gisseltaker sier nei. I would hurt that certain someone.



Så. På neste terapitime tar jeg med min kjæreste eiendel og gir den til psykologen, med en trygghet i at jeg får den tilbake om jeg ber om den. No questions asked.

Kanskje må jeg innom Jernia og Ikea hele tiden for å sjekke. Kanskje faller jeg for fristelsen og kjøper en ny. Kanskje går jeg bananas med målebånd. Kanskje underspiser jeg bare for å være sikker på at det går bra. Men jeg skal prøve, og forhåpentligvis makte, å ikke be om å få tilbake vekten min før terapiopplegget er ferdig.

Tanken på å ikke ha den i huset er helt grusom. Det er vel nettopp derfor den må vekk. Jeg kan ikke fatte og begripe at jeg foreslo det selv. Og jeg hater det.

Og jeg elsker den.