fredag 7. november 2014

Spiseforstyrrelser og kognitiv terapi

Jeg tenkte egentlig å dele opp dette i flere deler, men alt går så inn i hverandre at det ble vanskelig. I stedet har jeg prøvd å holde det (relativt) kort, og svarer heller utfyllende på eventuelle spørsmål i et senere innlegg. Det blir i alle fall mer om blant annet faktiske arbeidsoppgaver og roten til alt ondt: uroen. Bær over meg, jeg har ikke lest korrektur på dette.

--------
Å krype til korset og be om hjelp er noe som har sittet langt inne. Å skulle vrenge sjelen sin for et fremmed menneske, å grave i fortiden, å grine, å innrømme, å greie ut detaljert om de sykeste sidene ved min personlighet. Der har du dørstokkmila di. Spesielt vanskelig tenkte jeg det ville bli å skulle finne ut årsakene til hvorfor jeg er blitt så inn i helvete spiseforstyrret.

Siden sensommeren har jeg gått til psykolog grunnet min sf. Opplegget jeg er med på er et forskningsprosjekt i regi av Norges Idrettshøgskole som ser på fysisk aktivitet kontra kognitiv atferdsterapi ved behandling av personer med overspisinglidelse. Jeg har skrevet om det tidligere. Det finnes mange veier til Rom, sies det. Det finnes enda flere veier ut av en spiseforstyrrelse. Gruppen jeg havnet i går langs den kognitive ruten.


Kognitiv atferdsterapi?
Det har handlet veldig lite om hvorfor vi er blitt som vi er blitt, og godt er det. Jeg har alltid ment at det ikke går an å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, den er kronisk, så denne formen for terapi fungerer veldig bra for noen med mitt tankesett. Vi skal nemlig ikke kureres; vi skal lære oss å takle livets opp- og nedturer på andre måter enn å misbruke mat. Ja, for det er ikke slik at det kun er når vi har det trasig at maten blir et problem. Den døyver det vonde og forsterker det gode.

Vi har lært at det egentlig ikke dreier seg om mat i det hele tatt. Mat er kun det middelet vi har tydd til for å hanskes med hva enn annet vi har måttet stri med i livene våre. Noen tyr til alkohol, noen bruker narkotika, noen driver med selvskading. Vi i terapigruppen misbruker altså mat. Overspising, oppkast, underspising, overtrening, avføringsmidler and all that jazz - de er alle symptomer av samme sak.

På mange måter kan vi si at mat er det verste dopet som finnes. Det er lettere å komme seg ut av et alkohol- eller narkotikamisbruk; en ikke konsumere alkohol, men en kan ikke slutte å spise. Så hvordan gjør man det, da? Hvordan hanskes man med et matmisbruk uten å kunne fjerne det man misbruker? Jo, man må endre tankesett og atferd.

Funker det for meg?
You bloody well can't teach an old dog new tricks, ESPECIALLY not a stubborn one. Selvfølgelig satte jeg meg på bakbeina. Selvfølgelig krysset jeg armene og nektet (i mitt stille sinn) å føye meg. Skrive positive ting om dagen som er gått? Si fine ting om meg selv til meg selv? Ikke tenke svart/hvitt? Se glasset som halvfullt? Endre 25 år med rigid personlighet? Jesus fucking Christ, det var ikke tale om. Det svartnet for meg den dagen jeg måtte gi fra meg badevekten.



"Hadde dette vært enkelt så hadde jeg jo bare bedt dere dra hjem og skjerpe dere". Psykologen vår har en herlig, folkelig stil. Jeg har ingen andre psykologer å sammenligne med, men hans stil fungerer i alle fall veldig godt. Det har mye å si, tror jeg, at man går godt overens med shrinken, som jeg kaller ham.

Og det er som han sier. Det er absolutt ikke enkelt. Å sitte der med fem andre pasienter samt en psykolog og få slengt i fjeset hvor forstyrret man faktisk er, å se klart og tydelig hvor stor rolle maten spiller, hvor stor del av livet det faktisk påvirker... Holy fuck. Det har vært mye sinne og frustrasjon. Det har vært mye mat. Det har vært gråtetokter. For meg som ser alt i svart/hvitt og ikke helt tror på gråsoner, har det vært veldig vanskelig å skulle godta at det finnes andre måter å gjøre og se ting på.


Det er først nå etter snart to og en halv måned inn i opplegget at jeg har begynt å godta at my way kanskje ikke er the right way. Terapien har gitt mye innsikt i atferden min (well, duh!), og jeg har hatt en del aha-opplevelser. Kognitiv terapi funker faen meg. Jeg takler uroen* bedre og gråsonene er synlige. Ting er ikke lenger svart/hvitt. Derav blir mat stort sett ikke misbrukt lenger. Jeg har andre måter å takle livet på.

Hva skjer videre?
Vi er nå godt over halvveis i prosjektet, og om en liten måned er det slutt. Jeg gruer meg ikke.
Spiseforstyrrelser er kronisk. Det handler om å kunne leve med det. De verktøyene vi er blitt gitt av shrinken er og vil være til stor hjelp for fremtiden. Et og annet tilbakefall vil det selvsagt være, men det er jeg forberedt på. Jeg tror som sagt ikke på kurering. Derimot vil en fremtidig overspisingsepisode ikke føre til ytterligere uker og måneder med Ove**. Det blir med den ene episoden. Det er jævlig stygt å skulle skrive det, men jeg føler meg mer harmonisk enn noen gang.

av Paige Bradley


Questions?

*Mer om uro senere
** Ove er som tidligere nevnt en personifisering av overspisingslidelse, i utgangspunktet et punny tillegg til Ana og Mia.

lørdag 1. november 2014

When Death came to visit

Det er ikke akkurat lett å sminke fjeset som en hodeskalle/kappeløs versjon av The Grim Reaper når man er utstyrt med afrikanske trekk og null kunstneriske ferdigheter. Likevel skremte jeg både meg selv og andre, så det var absolutt en godkjent Halloween-look.


Når jeg ikke var opptatt med å skremme folk, hang jeg med både The Log Lady og Obama, aka Marie. Slapp av, jeg tok ikke med noen av dem inn i dødsriket. Ikke denne gangen...


Neste år skal jeg kle meg ut som noe hvor jeg ikke må unngå å nyse/spise/drikke/snakke/klø.

onsdag 22. oktober 2014

Lysglimt

Det er jo ikke bare dritt, selv om dagene og ukene prosentmessig er mer depressive enn gode.

For eksempel har jeg vært på gjensyn (gjenmunn?) med en god, gammel venn og samtidig suttet på en ny favoritt:

Folk som venter til desember med å drikke julebrus forstår ikke hva de går glipp av. Jeg prøvde det et år. Aldri igjen. Som om ikke oktobertradisjonen er fin i seg selv, så er det noe eget med å drikke trøndersk gullbrygg i Oslo - det er ikke bare bare å skaffe Dahls julebrus her nede, altså. Sagene pilsner, derimot! Å hoi. Kjøp den. Smak den. Bli forelsket. Den beste bydelen har fått sitt eget øl, og det funker som faen.

Og så har jeg, etter 12 år med higen, endelig fått sett John Legend live. Relativt gode plassering hadde jeg og min kompanjong også. Dessuten har jeg farget håret ravnsvart og kløppt meg med kjøkkensaksa.


JL var selvsagt perfekt, så det har jeg ikke så mye mer å si om. Og selv om selfien til høyre tilsier at jeg nettopp har grått, så er det bare linsene som er lei av å ligge klistret til øyeeplene etter en overraskende svett konsert.

Og når det ikke har regnet og SNØDD (fy faen), så har det vært strålende sol og så flott oppe på Sogns at jeg nærmest ramlet uti vannet av appreciation.

For hyppigere oppdateringer fra mitt superfete liv kan du følge meg på insta.

søndag 5. oktober 2014

Høzzzt

Det er liten trøst i fargerike løvtrær når sesongen også tar med seg vinterdepresjon og manglende skrivelyst.

Ikke at det er så fryktelig mye å fortelle uansett. Siden sist har jeg vært en tur på gamle trakter, hatt feber, mistet stemmen, vært døv på det ene øret, vært underdanig kakeutdeler, sett fine folk bli gift, sovet, sovet, sovet og sovet litt til.



Men terapien går bra.
Men maten går ikke like bra.
Og (bade)vekten er et kapittel for seg.

Problemet/fordelen med kognitiv terapi er at den tar for seg alt ved en pasients atferd. Det kommer frem mye grums, for å si det slik. Det er helt jævlig å bli var på egen væremåte. Nå er vi halvveis. Hjelpe og trøste.

Sånn ellers skjer det som sagt ikke så mye, foruten når jeg brøler på meg halsbetennelse og river ut øynene mine grunnet elendig manus på Dexter eller drikker bort sorger med kumpaner.

Men jeg burde vel i det minste åpne pensumbøkene snart.


Snakkes når jeg ikke er nede i gjørmehølet that is depression.

mandag 15. september 2014

Styrt

Forrige uke var fin.

Utallige konserter over flere dager, dansing, fine venner, lønningsdag. Ykno, i grunnen kun positive ting. Jeg ramlet kanskje på snørra i trappeoppgangen to ganger grunnet påspandert tequila, men det var mer gøy enn flaut. Ellers hadde jeg jo ikke nevnt det her.


Men så er det den vekten, da.


Jeg savner den. Veldig. Selvsagt, det er jo flott å spare tid på morgenen ved å slippe å veie seg x antall ganger, men likevel. Så da fredagen kom og vi plutselig skulle veie oss etter terapien, begynte jeg nærmest å grine. Jeg var ikke klar over at vi skulle veie oss, så jeg klikka. Slik gikk det altså til at jeg for første gang i mitt liv gikk på en vekt uten å se på tallet. Orket ikke å ta av meg sko eller noe. Fuck this shit, liksom.

Men så kom lørdagen og jeg var hos ei venninne med to badevekter. To!

Jeg hadde fest på badet.

Sånn skal det jo ikke være, men den opprørske delen av min sf hadde det veldig fint. Jeg også, siden tallet var positivt - fullstendig påkledd og med masse mat og drikke innabords.

For hver dag som går blir det bare mer og mer tydelig hvor styrt jeg ble (er) av vekten. Ikke nødvendigvis tallet den viser, men det at jeg er avhengig av å veie meg så hyppig. Som nevnt så sparer jeg jo en del tid nå, men jeg mangler mye glede også. Det var jo hobbyen min, enda så sprengt det høres ut.

Jeg får eksepsjonelt mye tid til å ta selfies (som om dét ikke var en stor nok last fra før), men selv skamløs narsissisme blir kjedelig i lengden.


Nå må jeg altså finne meg noe annet å gjøre, om ikke for å underholdes så for å få tankene over på noe som ikke er med på å opprettholde sykdommen. Og jeg har hverken tid eller råd til å svette alkohol ut gjennom fjeset flere ganger i uken. Tar gjerne imot forslag.