Depresjonen er på vei ut. Yay? Tja. Jeg vet ikke helt, jeg. Det er ikke akkurat festlig å være deprimert, men det er på mange måter verre å kjenne at trykket letter.
For vi vet jo hva det innebærer.
Hei, hypomani!
Jeg er i det minste glad, men det er fryktelig slitsomt å være på hele tiden også. Som i går, da MMXXL-traileren kom ut. Reaksjonen min. Reaksjonen min da jeg så den igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Seriøst.
Sånn sett er det på mange måter bedre å være nede i gjørma enn oppe i lufta, for da er jeg i det minste ikke gal på utsiden. Og jeg spammer ikke ned hele vennelista på face fordi jeg har så jævla mye viktig å formidle og jeg må fortelle det NÅ MED EN GANG til ALLE hvis ikke døøøøør jeg.
Så.
Uansett: med hypomani kommer skrivelyst, så forvent -litt- større kvantitet herfra fremover.
Ikke kvalitet.
Føler meg fornærmet for at jeg ikke ble spammet ned. GRRR
SvarSlettOg kjenner meg igjen. Det er utrolig slitsomt når humøret går opp og ned. Hvertfall når det blir så ekstremt. Vet ikke om vi har det på akkurat samme måte da. Men jeg blir hvertfall veldig gira en periode, og så poof er jeg nede i gjørma.
Gleder meg til kvanitet-ikke-kvalitet.
Hahaha, det går mest til de som er pålogget samtidig som meg (les: om natten).
SvarSlettOg jaja, absolutt, det er ikke helt bra å ha det sånn her, men begge deler har sine fordeler også. Jeg vil nesten si at jeg ikke ville vært foruten!